Ny uke, nye muligheter?

Nå kan man vel konstantere for at høstferien er over. Etter en lang uke med tur i den vakre byen Dublin, masse dårlig mat og ujevn søvn er det tilbake til den ekte verden imorgen. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det, egentlig. Det skal bli godt å få inn vanlige rutiner igjen, og få verden på plass igjen.  Det føles ut som en evighet siden sist jeg faktisk levde livet.

Discipline your dedication.

Et ordtak (også en blogg, som jeg kan anbefale), som jeg kanskje burde leve etter. Jeg vil også leve etter ordtaket Do or don’t, there is no try. Ordet “prøve” gir så mange muligheter for dårlige unnskyldninger. Det er liksom der man sitter, for deretter å skli i “don’t”.

Depression hits

like a random blind guy trying to drive a monster truck, then hits you.

Jeg er i Dublin idag. Det er første gangen jeg har vært her, og det er en utrolig fin by. Fine klær, også. Jeg har selvfølgelig kjøpt meg litt ditt og datt. Det er tross alt ferie, eller hva?

That’s my excuse, I guess. Det er tross alt ferie. Så jeg har spist dårlig mat. Jeg så nettopp resultatet av mange måneder med dårlig mat, alt for lite bevegelse. Det er skammelig. Kanskje dette får meg til å snu rundt ting. I hope so.

Who knows?

I feel like writing in English today, you’ll just have to deal with it.

I really, really need inspiration. And selfdiscipline. Most of all selfdiscipline. I should get some new routines in. Like actually keeping this blog. It might not mean much to you readers, but hopefully it’ll help me keep track of things.

I haven’t worked out for months, and it started to show ages ago. I want to get back into it, but I’m just too lazy. There’s not really any good excuse. Maybe one of you readers have some inspiration for me? I hope so. Getting myself back into shape might help sort out my head.

I’ve been struggling alot with anxiety and severe depression lately. Especially anxiety. For the last two weeks I’ve had this stabbing fear in my chest. I’m not 100% sure what exactly scares me, but I think it has alot to do with control. Or the lack of control. I’ve never had so much anxiety as I do now. Everything scares me, and I have trouble leaving my bedroom. School and work has been hard. Maybe I’m putting too much pressure on myself, or maybe not enough. About 12 months ago I told my doctor I wanted to talk to a psychologist. A month ago I got a letter saying that I’ll be contacted within 1-3 months. Fantastic health care system we have. Last week I called my doctors office and wanted an appointment as soon as possible. And I got one. In November. I feel like I’m not getting help at all, and it’s taken me long to be able to ask at all. I don’t really know what I can do anymore. Other than wait, that is. I don’t want to live my life with the constant fear of God knows what. Time will tell. I will atleast try to post here once a week or more. That’ll be the start of getting some routine into my life.

Wish me luck.

Lite innlegg

Huff. Jeg har spist alt for mye drit idag. Jeg har dårlig samvittighet.

Snart skal jeg til Stavanger på tattoo convention. I can’t wait! Jeg håper jeg finner en artist som er villig til å tatovere meg.

Frustrert, excited

Kort og godt. Jeg var på jobbintervju hos Baker Brun idag, og jeg syns det gikk ganske bra. Jeg var utrolig nervøs får jeg kom, ettersom jeg aldri har vært på et jobbintervju før (selv om jeg har søkt på 40-50 jobber..). Jeg følte at jeg var ærlig og det virket som on hun likte det jeg sa. På mandag kommer hun til å ringe meg og da får jeg vite om jeg har fått jobben eller ei. Jeg er ganske positiv, og tror jeg har en god sjanse.

Det var den excited delen. Det som irriterer meg er at skolen har fucked me over, igjen. Jeg har fått stryk i to karakterer, uten at jeg har fått noen som helst form for varsel om at jeg var i det hele tatt i fare for å ikke få karakter. Dette er bullshit, og det er andre gangen skolen har gjort det umulig for meg å få en skikkelig utdanning og uten at jeg har fått noe særlig hjelp. Jeg har mistet to år nå, og jeg føler at det var helt bortkastet og at jeg er ganske misslykket. Det er ikke særlig motiverende å få seg utdanning slik jeg føler meg behandlet nå, men jeg gir meg ikke. Jeg vil ha utdanning.

Det ble ikke trening igår, fordi ryggen min var litt dårlig. Jeg prøver som sagt å lytte mer til kroppen og la den få hvile når den er sliten. Det ble ikke trening idag heller, ettersom idag er min “spis hva du vil så mye du vil” dag, og det er da jeg skal slappe av og lade opp til ny dag. Men i dag spiste jeg alt for mye. Jeg tror jeg skal legge om feitedagene mine, slik at de ikke blir så veldig mye kalorier og fett som bare ødelegger alt jeg gjør av trening ellers..

Man skulle kanskje ikke tro det..

Men jeg gleder meg faktisk til å dra på skolen. Eller, det er vel litt både og. Jeg føler meg litt gammel ettersom jeg mest sannsynlig kommer til å være den eldste i klassen, og kanskje den eneste jenten. Jeg trives best med gutter, men om de kommer til å godta en jente er en annen sak. Men det skal bli godt å ha noe å gjøre hver dag, noe nytt å lære og kanskje finne ut hva jeg faktisk vil. Jeg lurer på hva fremtiden vil vise.

Jeg fikk ikke tatt Gullie med til dyrelegen idag. Jeg sto opp tidlig, spiste frokosten min og tok henne i buret (som fikk stor protest) og kjørte. Jeg stakk innom mamma fordi hun tilbød seg å være med. Hun ville se på katten for å se hvor ille skaden var, men når vi så på henne så kunne vi egentlig ikke finne noe. Såret har nemlig lukket seg, noe som er bra. Eneste vi kan gjøre nå er å holde henne inne og se til at hun ikke halter. Jeg fikk iallefall bestilt time for sterilisering av henne, noe som koster så alt for mye. Hele 1915 kr. Nesten TO TUSEN KRONER. Jeg har absolutt ikke råd til noe som helst etter det. Men, health comes first. Selv med dyrene. Jeg er tross alt glad i henne. Imorgen skal hun under kniven, og jeg må ærlig innrømme at jeg er litt nervøs for det.

Ellers har dagen vært litt treg. Vi har ryddet, bakt, lagd middag, vasket, gått på tur med hunden (passer han for mamma, siden hun har senvakt i dag og tidligvakt imorgen) og spilt WoW. Yea, you heard me. Jeg spiller WoW. World of Warcraft.

Jeg tror faktisk jeg legger meg snart. Det er så alt for varmt i stuen og vi kan ikke lufte. Gullie er skummelt flink til å hoppe høyt og prøve å bryte seg ut gjennom alt som er av vinduer, og ikke minst dører. På soverommet er det i det minste åpent og KALDT. Det at jeg er trøtt på denne tiden er jeg glad for. Opp tidlig imorgen.

Traveltraveltravel

Hei dere. Som dere sikkert har skjønt så er det ganske travelt her for tiden. Iallefall travlere enn jeg er vant til. Det er mye frem og tilbake, opp og ned og rundt omkring. Idag var det en deilig beinøkt. I forgårs var det overkroppen sin tur. Jeg kjenner kroppen ikke er helt vant til denne typen belastninger lengre, og det verker litt i ryggen.  Jeg er alt annet enn flink til å høre på hva kroppen sier og ta hensyn til det. Jeg føler at siden jeg har klart dette treningsprogrammet før uten problemer så burde det være slik nå, men det er det jo selvfølgelig ikke. Jeg må bare bite tennene sammen og høre på kroppen og ta det litt roligere. Det bedrer seg nok etterhvert.

For litt siden fant vi en skade på stakkars Gullie, den ene katten vår. Det ser ut som det er veldig dypt og det virker som om det er en sene som er nedi der. Jeg er ikke helt sikker på hva vi kan gjøre for henne. Jeg ringte krisetelefonen til dyrelegen, og hun mente at jeg kunne vente med dette til imorgen. Jeg er ikke så sikker på det, men Gullie virker ikke som om hun er stort plaget med skaden. Hun blør ikke heller. Den store frykten ligger i at det er så lett for å få stygge innfeksjoner i såret. Imorgen tidlig blir førstestopp dyrelegen. Det skal bli interessant å se hvordan jeg skal klare å få henne i buret, og ikke minst holde henne i buret. Håper det ikke blir for dyrt heller, for dyrelege er dyre saker..

Jeg fikk iallefall levert frikortet til damen som hadde ansvaret for en liten arbeidsoppgave jeg hadde i borettslaget til mormoren min. Jobben var å skrape, samt male utenfor leiligheten hennes. Jeg gleder meg til pengene kommer inn på kontoen, de trengs sårt med tanke på skumle dyrelegeregninger. Om jeg ikke får et annet jobbtilbud innen jeg er ferdig med å være på ferie, så skal jeg begynne i hjemmepleien. Jeg vet ikke om jeg kommer til å like det, men jeg trenger en jobb. Kanskje du kan fortelle meg litt om hvordan det er?

Nei, nå er det sent. På tide med litt søvn sammen med Black Books. Absolutt anbefalt serie.

Til mine kjære lesere

(dere som er igjen iallefall), jeg har ikke vært spesielt flink med å oppdatere dere med noe som helst. Men for å være helt ærlig, så har dere ikke gått glipp av så mye. Etter mange uker med treningsfri har jeg begynt igjen. Noe kroppen min reagerte sterkt på. Knærne mine gikk i full streik, og jeg fikk ikke sove før omtrent 5.30 i morges. Jeg ble sovende til omtrent klokken 13, men det var ikke noe særlig til søvn. Heldigvis skal jeg til legen på mandag, og forhåpentligvis kan hun gi noe som kan hjelpe for smerten og søvnen. Foreløbig har hun ikke hjulpet med noe som helst. Jeg begynner å lure på om søvnen er permanent, og om smerten jeg har i ledd egentlig er en del av et mye større, farligere problem. Forhåpentligvis er det bare jeg som overtenker som vanlig.

En ting er iallefall på plass, syns jeg. Jeg har kommet meg inn på skolen jeg søkte på. For å være ærlig, så reagerte jeg på at det var den eneste skolen jeg kom inn på. Jeg ville egentlig ha mulighet til å velge, men jeg har ialelfall takket ja til skolen. Det blir en 15 min tur til/fra skolen, men det er absolutt mye bedre enn 3 timers reisetur hver eneste dag. Jeg gleder meg faktisk, og jeg vil virkelig få meg en utdanning og en karriære i livet. Og ikke minst jobb.

Martin og jeg hadde ettårsdag for en månedstid siden. Det fascinerer meg at vi har vært sammen i ett år. Det er egentlig ikke noe særlig lenge, og jeg er utålmodig når det gjelder å gjøre fremskritt. Vi har fortsatt kommunikasjons problemer, men det er noe begge vil gjøre noe med. Problemet er vel at begge er litt pysete til å spy ut alt som er på tankene våres. Det er noe vi må gjøre noe med, og fortere enn senere, mener nå jeg. Folk er livredd for å åpne seg og for å være sårbare, likevel leter de etter noen de kan være sårbare med. Jeg tror ialelfall jeg har funnet en jeg kan være 100% naken med. Problemet er bare at jeg ikke tørr å ta de nødvendige stegene. Personlig utvikling, kaller vi det. Eller.

Huff og huff

Jeg har IKKE motivasjon. har ikke hatt det på mange uker. Så dere kan jo tenke dere at formen har forsvunnet. Muskler er blitt til fett, og fettprosent har økt betydelig. Det at jeg har begynt å røyke igjen hjelper ikke heller. Men, heldigivs jobber jeg for å bli røykfri. Forhåpentligvis kommer motivasjonen til å bevege meg igjen snart

Kollaps

Ting er ikke så bra med meg for tiden. Psykiske og fysiske vansker er og blir en vond sirkel for tiden. Etter uker med mye angst og mareritt om den nye føreprøven så trodde jeg det endelig skulle bli ferdig idag, ettersom jeg hadde prøven idag og jeg bestod. Problemet er: klokken er nå 01.02, og jeg er lys våken. Jeg har vondt i kneet, ryggen, skuldrene, nakken og magen. Uten at jeg helt vet hvorfor. Jeg har ikke trent på lenge (over en uke), og jeg har nesten ikke vært ute av leiligheten. Det har vært dager der jeg ikke har kommet meg opp av sofaen, hvor jeg ikke har klart å gjøre noe annet enn å stirre på hva enn som var foran meg og la tårene trille. Både hodet og kroppen sliter. Jeg er sliten i hodet, av grunner jeg ikke er helt 100% sikker på, som gjør at jeg blir lat og asosial, som gjør at jeg blir enda mer lei meg, som gjør at jeg ikke vil bevege meg i det hele tatt. Dere ser at dette er en ganske ond sirkel, som fort blir værre og værre. Jeg kjenner at selv om jeg har bestått førerprøven, skolen streiker og det er verken prøver eller eksamen å tenke på og jeg har mer eller mindre frihet til å gjøre hva jeg vil; så sitter angsten fortsatt hardt i kroppen.

Den 15 har jeg legetime. Orginalt bestilte jeg den for å få ny resept på p-piller, og spørre om sterkere smertestillende. Men nå vurderer jeg å spørre om angst medisiner. Jeg vet ikke om dette er noe som er lurt å begynne med, eller om det er riktig for meg. Jeg har sett folk fungere enda mindre enn det de gjorde på diverse medisiner. Jeg har ikke noe særlig lyst til å ende opp med vektøkning, og jeg vil absolutt ikke bli avhengig. Samtidig, så vil jeg ikke ha denne frykten og angsten i kroppen min mer. Jeg begynner å tro at det er det som ødelegger mest for meg og skaper flere av de fysiske smertene jeg har. For dere som sier jeg burde gå til psykolog; jeg har ventet på psykolog siden vinter. Jeg har fått beskjed om at jeg må vente 6-12 måneder. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre.

Jeg er trøtt. Jeg har vondt. Jeg har denne fæle følelsen i brystkassen som klemmer til og roter til alt. Jeg får ikke sove. Jeg orker ikke å prøve, det gjør bare ting værre.